365 days in Bali

I Indonesia er ikke hinduismen så utbrett, men i Bali derimot er ikke religion så diskret. Hinduister er i solid flertall og utgjør en minoritet på omlag 90 % av det balinesiske folk. Med over 20 000 templer på den indonesiske øya er religionen basen i folkets liv i hverdagen og kulturen. Det merket jeg den første dagen vi ankom landet.

Vi fikk en omvisning i nabolaget og der de lokale begivenhetene fant sted. Vi fikk også litt generell informasjon om hva vi kunne vente oss i det følgende året. Utover kvelden takket guiden min, Komang, for seg og fortalte at han måtte til templet for å be før han la seg. Jeg, som kommer fra en sterkt troende kristen familie, ble nysgjerrig. Jeg mener, når jeg først var i en by så rik på kultur, måtte jeg jo få et større perspektiv på religion. Komang var svært skeptisk til dette fordi han ikke forsto hvorfor en kristen ville dra til et hinduistisk tempel. Han syntes det var rart at en som tilba den treenige gud skulle inn i et annet guds hus. Ville jeg trosse min gud da?

Etter en kverulerende samtale kom vi frem til at jeg kunne være med å se på bønnesesjonen i tempelet. Det første jeg la merke til var musikken. Det var mange forskjellige slaginstrumenter som ble spilt. Trommen er instrumentet til Shiva for skapelsen av verden.

Før vi skulle inn i tempelet måtte vi vaske oss og sprute vann på oss for å bli kvitt våre synder. Så satte Komang seg ned for å be. Han smurte seg inn med røyken fra røkelse, som skulle rense kroppen hans og så la han hendene mot hverandre ved pannen og ba i stillhet. Han hadde også et fat foran seg med blomster som han en etter en festet i klesplaggene sine.

Jeg synes religionen er vakker fordi hinduister verdsetter sine guder så høyt. De gjennomfører disse ritualene regelmessig for å rense seg selv og bli bedre mennesker for å hjelpe andre mennesker.

Hinduister i Bali uttrykker sin tro mesteparten av tiden gjennom kunstneriske ritualer, som ofringer, utskjæringer, dans (med opphav fra indisk innflytelse) og musikk.

Vi satt ikke bare på skolebenken og nileste sosialantropologi (selv om det føltes sånn) gjennom hele året. Vi fikk også dratt ut i praksis i Bali. Mesteparten av studiene går ut på å bli kjent med forskjellige samfunn gjennom enkelte folk vi møter på. Det jeg er interessert i er religion, så jeg dro ofte til steder og snakket med folk knyttet til nettopp dette.

Det balinesiske folk er veldig tradisjonelle av seg og feirer mange festivaler i løpet av året. Dette var vi så heldige å få tatt del i.

En av de største årlige begivenhetene i landet er Bali Spirit Festival. Festivalen består av en unik kombinasjon av yoga, dans og musikk. Da vi dro dit så vi også live opptredener av kunstnere fra verden over. Hit er det veldig mange turister som kommer, inkludert meg.

Noe av det første vi fikk se var en av de tre dansekategoriene deres, Barong. Dette er bare for underholdningens skyld og blir ofte fremført for turister (som det er mange av der). Dette er dans med fortelling og handler om kampen mellom det gode og det onde. Det var så vakkert å se på. Massevis av farger og spennende kostymer. Men dette var ikke det eneste vi fikk se. Jeg tok del i en seremoni hvor de praktiserte en eller annen form for hellig dans. De brukte flotte masker som var håndskåret.

Jeg trodde disse maskene bare var en rekvisitt for underholdningen, men etter ett års opphold i Bali fant jeg ut at disse maskene hadde betydning. Jeg snakket med en husmor på 22 år som jeg ble godt kjent med gjennom oppholdet. Jeg passet barna hennes mens hun var ute og gjorde ærender. Uansett så spurte jeg henne om disse maskene og hun fortalte at de håndskårede maskene ble brukt som religiøse symboler og ikke til dekorasjon. Hun fortalte at maskene blir behandlet med respekt og blir dermed aldri lagt på bakken. Disse maskene er ofte brukt i dans og teater. Masken har makten til å forvandle den personen som bærer den og kommer så til live i slike seremonier. Disse maskene er så hellige at de blir bevart på spesielle steder og må bli servert ofringer hver 15. dag for å tilfredsstille gud. Dette var en av husmorens/min venninnes ærender.

Gjennom mitt ettårige besøk i Bali ser jeg hvor stor forskjell det er på våre religioner. I Bali praktiserer de og verdsetter de religionen sin hele tiden. Religionen er det som bringer folket sammen. Barn vokser opp med et kjærlig syn på livet hvor de setter pris på livet og alt det bærer. Nordmenn kaller seg kristne, men det virker ikke som om det har noe betydning for dem. Nå snakker jeg bare generelt om kristne i Norge. 

Det virker som om mange Nordmenn bare kaller seg kristne fordi noen har bestemt at det er bare sånn det skal være. Det at de har en tro, som viser respekt, har ingen betydning i livene deres, men får dem kanskje til å føle seg som bedre mennesker.

Det er klart at det finnes kristne som brenner for sin tro, men mine venner derimot... Mine barndomsvenner er døpt og konfirmert, men tror ikke at det finnes en gud. De feirer alle høytider, som f.eks. julaften. Juleaften betyr bare gaver og god mat for mange, men tanken om å feire Jesu fødsel faller dem ikke inn. Juleaften hadde ikke vært noe uten juletre, gaver og ribbe. Det er nettopp denne troen og samholdet jeg misunner det Balinesiske folk.

Gjennom alt og alle jeg har møtt i mine 365 dager i Bali, fant jeg ut at de alle hadde noe til felles. Det finnes flere typer hinduister, men behovet de alle setter i sentrum er å hjelpe de som er i nød eller som trenger hjelp.

Tiril

365 days in Bali

 “Bali er et levende postkort, et indonesisk paradis som føles som en fantasi. Nyt solen på en strekning av fin hvit sand, dykk med tropiske skapninger langs korallrygger eller det fargerike vraket av et WWII krigsskip. På land kan du oppleve den frodige jungelen, steintempler og rampete aper. Den kunstneriske hovedstaden Ubud er det perfekte stedet å se en kulturell danseforestilling, ta en batikk eller silver-smithing verksted, eller styrk din kropp og ditt sinn i en yogatime.”

Dette er slik Bali blir beskrevet i turist brosjyrene og det er denne informasjonen vi får om byen. Det er dette vi forventer når vi drar dit. Bali er kjent for å være et ferieparadis for turister verden over. I 2012 besøkte 3 millioner turister Bali. Noe annet som også skjedde i 2012 var at fattigdom økte med 7 %. Vi ser Bali i et lite perspektiv.

Utviklingen av turisme stiger, men for den lokale befolkningen uten utdanning er fattigdom virkeligheten. Kvinner er mer sårbare og utsatte for å møte fattigdom. Kvinner har også færre muligheter for utdanning enn men har. Det er vanlig at det er vanskeligere for en kvinne å få jobb enn det det er for en man.

Tenk hvor heldige vi er i Norge, som tar det som en selvfølge å ha de samme rettighetene som en hver annen i landet har. Dette tar vi forgitt, mens i Bali/Indonesia er det en drøm de håper om skal oppfylles.

Kvinner får lavere lønn enn men. Hvorfor, sier du? Ikke fordi kvinner nødvendigvis er dårligere arbeidere en men, men fordi de er kvinner.

Dette ble jeg helt oppspilt av da jeg hørte. Hvordan kan dette forandres?

Jo, jeg fant en organisasjon som jobbet for nettopp dette. For å styrke kvinners fremtid jobbet jeg i Bali Wise en gang i uken (lørdag/min fridag) som frivillig engelsklærer.

Bali Wise er en organisasjon som har som mål å styrke kvinners stilling. Et viktig behov som støttes er å få trygge arbeidsplasser med gode arbeidsvilkår og vekstmuligheter. De tilbyr gratis hjelp til å forbedre leseferdigheter, de lærer bort engelsk, de hjelper med personlig utvikling (selvtillit), deler kunnskap med hverandre, de tilbyr helse og yrkesrettet utdanning for lokale kvinner med økonomisk vanskeligstilt bakgrunn. De har som mål å bryte syklusen av fattigdom og fjerne barrierer for kvinners tilgang til utdanning og jobbmuligheter. For å oppnå disse målene dekker organisasjonen kostnadene for deltakerne som er fulltidsstudenter til transport, måltider og overnatting.

Å jobbe med disse balinesiske kvinnene har gitt meg så mye. De verdsatt hvert minutt jeg brukte med dem og hvert engelske ord jeg lærte dem.

Til tross for all fattigdom som fortsatt rår i den indonesiske byen, er kvinnene i fremgang. Og apropos fattigdom. Balinesere blir kalt det lykkeligste folkeslaget i verden, selv om de har det vanskelig og lever i en vanskelig tid smiler de og er høflige til en hver de møter. Balinesere er det gladeste folket jeg noen gang har møtt. Vi som bor i Norge er vi rike, men blir oppfattet som “kalde”, uhøflige og bortskjemte. Vi kan alle lære av Balineserne for vi vet virkelig ikke hvor heldige vi er.

Tiril

Navnetradisjoner på Bali

Til min neste oppgave på universitetet valgt jeg et tema som krysser både samliv og tradisjoner; Bali’s navnetradisjoner. Jeg utforsket nettet etter interessante sider ved Balinesisk kultur og endte opp veldig forvirret, for hvordan man navngir barna sine her på Bali følger et helt bestemt mønster det kan være vanskelig å forstå og sette seg inn i.

Alle balinesere får tildelt til et av bare fire navn: Wayan, Made, Nyoman eller Ketut. Både menn og kvinner. Er ikke det fantastisk? For å lettere forstå denne navnestrategien, forestill deg at hver eneste innbygger i ditt eget land, Norge, ble kalt Ole, Jonas, Sigrid og Robin. Både menn og kvinner. Tenk deg så at alle i familien din, alle du er knyttet til gjennom skole, jobb og fritid, alle dine venner, tv-kjendisene, selv kassedama på kiwi (!) bar ett av disse 4 navnene.

Nesten ufattelig, ikke sant?

Jeg tenkte umiddelbart på hvor vanskelig det måtte være å kontrollere alle disse forskjellige menneskene og identifisere hvem de er. Hvor ofte hender det her i Norge at du roper på venninnen din nedi gata og 20 kvinner og menn snur seg? I Bali, Indonesia, er en slik 4-navn-eneste systemet helt ekte, men heldigvis med unntak.

Hvert balinesisk barn får rett og slett navnet sitt etter når i søskenflokken han eller hun blir født. Den førstefødte, gutt eller jente, blir kalt Wayan. Nummer to blir født Made (uttales ma dag). Den tredje Nyoman, og det fjerde barne får navnet Ketut. Fra gammelt av var det opprinnelig kun vanlig å få 3 barn i balinesiske familier, men ettersom vanen med det fjerde barnet fulgte på dukket det opp enda et navn. Ketut betyr noe så søtt som “lille banan” eller “bananen som henger utenfor klasen”. Altså attpåkladden.

Nå i mer moderne tider kan man jo undre seg hva som skjer med barn nr 5 eller 6. Det er så enkelt som at man begynner på nytt igjen. Så dersom du har 5 barn, vil to av dem hete Wayan; nr 1 og nr 5.

Kvinner får tittelen "Ni" før navnet sitt, som i Ni Wayan, og har samme funksjon som "Miss" eller "fru". Menn bruker 'I', som i I Wayan, omtrent som 'Mr. Putu’s nabo har 11 søsken. I sin familie er han den tredje Wayan, noe som i mine ører høres helt sprøtt ut. Heldigvis finnes det unntak og det har oppstått andre versjoner av 1, 2, 3 og “lille banan”.

Den førstefødte barn kunne vekselvis bli navngitt Putu (selv om det navnet er tradisjonelt reservert kun for øvre kastefamilier). Det andre barnet kan bli navngitt Kadek istedenfor Made. Den tredje kan være Komang, eller enda NgNga (en svært landlig navn) i stedet for Nyoman. Imidlertid er det fjerde barnet bestemt til å bli Ketut, og bare Ketut. En førstefødt gutt kan også bli kalt Gede. En førstefødt jente kan være Iluh (uttales Ee loo). Det finnes også religiøse navn i forbindelse med det hinduistiske kastesystemet.

Jeg har forstått det slik som at hvor barnet blir født i rekka, opprinnelig skulle avgjøre hvilke spesielle egenskaper, personligheter og / eller roller barnet har i familien.

Til slutt avslørte Putu at ingen egentlig vet hvorfor navnesystemet ble innført for så mange hundre år siden. Hun forsikret meg om at ingen barn har spesielle familieplikter, roller eller forpliktelser. Ingen er antatt å ha visse personligheter eller tegn. Den eneste tradisjonen om barn er at bare sønner arver familiens eiendeler, som vanligvis er spredt likt mellom alle sønnene.

Kallenavn er brukt jevnlig for å skille mellom folk. Disse kan oppstå gjennom interesser, hendelser, talenter, personligheter eller unike kvaliteter.

Mens balinesere refererer til hverandre ved kallenavn eller familienavn, presenterer de seg vanligvis for turister ved fornavn. Kan trøste meg med at jeg har nesten 25% sjansen for å gjette riktig!

Sofie H

http://www.lashworldtour.com/2012/07/cultural-insights-4-balinese-names.html
http://www.thewinsproject.org/news/how-do-balinese-name-children
http://en.wikipedia.org/wiki/Balinese_name

Minneverdige seremonier og tradisjoner

Første gang jeg møtte Putu vandret jeg forvirret gjennom sentrums gater. Jeg hadde åpenbart gått meg bort og lette desperat etter et rolig sted å spise. En ung kvinne med svart silkemykt hår i en stram knute og et møkkete, brunt forkle om livet, stilte seg opp foran meg og spurte - på engelsk! - om jeg trengte hjelp. Deretter ble jeg guidet mot utkanten av byen og en eksotisk bakhage som viste seg å være hennes egen restaurant. Der ble jeg servert ris, stekt svinekjøtt og noe som minnet om wokkede grønnsaker, i sterkt krydder med masse smak. Putu ville gjerne hjelpe meg med studiene mine om Balinesisk kultur og inviterte meg derfor til te neste morgen. 

Jeg møtte opp på samme restaurant, ved hjelp av en veiforklaring som var skisset kvelden før. Jeg og Putu hadde åpenbart god kjemi og hun plapret i vei om livet på den balinesiske landsbygda. Det første hun ville vise meg var en tradisjonell tannfilingssermoni. Jeg har hørt om sermonier der man filer tennene skarpere eller der man trekker dem ut, men aldri har jeg hørt om å flatslipe dem. Putu fortalte at det er en religiøs tradisjon som skal markere overgangen fra dyr til menneske og barn til voksen, og at hennes datter Wayan skulle ha en slik seremoni førstkommende fredag.

Jeg bestemte meg for å gjøre litt research, og i følge http://www.indo.com/indonesia/news74.html

er det sesongen for de balinesiske tannfilingseremoniene. Denpasar (indo.com): Gjennom månedene juli og august er det vanlig å finne tann-filing seremonier over hele Bali. Ifølge den  balinesiske tro, skal seremonien hjelpe folk kvitte seg med de usynlige onde krefter - tenner er symbolet på begjær, grådighet, sinne, uedruelighet, forvirring og sjalusi. Filing av tennene gjengir derfor noe både mer fysisk og mer åndelig vakker, så vel som at det symboliserer overgangsrite for en ungdom inn i voksenlivet.

Dersom det er mulig, er en “Filer” medlem av den høyeste kasten, Brahmin (prest). De er kjent som Sangging, og bruke enkle verktøy for å utføre sitt arbeid - en fil og en liten hammer. Disse er renset med hellig vann før seremonien av en annen prest. Elementer som tilbys av familien inkluderer et speil, et stykke sukkerrør, og noen unge kokos. Personen som skal få tennene sine nedfilt må forbli isolert innendørs hele dagen før seremonien. Dette skal å beskytte den unge mot negative påvirkninger av magi - mens de fortsatt regnes som "umodene", før seremonien, er de spesielt sårbare til påvirkning av onde ånder.

Gjenstander funnet i Buleleng- området har avklart at det er blitt holdt tannfilings-seremonier på Bali i over 2000 år, dermed var det ikke opprinnelig en hinduistisk seremoni. Men midt i tilstrømningen av andre påvirkninger på øya, har tradisjonen blitt værende, og sakte men sikkert trukket inn i det overveiende hinduistiske trossystemet utbredt på øya.

Seremonier holdes vanligvis mellom 04:00-06:00, før solen står opp, og ledsages av religiøse sanger. Etter tannfilingsseremonien, kan tenåringen anses som en moden voksen. storfamilier feirer ofte flere av barna sine på en gang på grunn av økonomi.

Det ble derfor en tidlig morgen. Så tidlig at jeg bare lot være å legge meg. Ikke er Putus familie noen storfamilie heller så jeg regner meg at Wayans tannfiling gikk fort. Tenkte en del i forveien på om det er det spor smertefullt å file tennene flate på den måten, men jeg kunne ikke se annet en glede i Wayans øyne da hun endelig var ferdig.

Sofie H

Wayan tar en titt på sitt nye smil

http://www.baliadvertiser.biz/articles/kulturekid/2004/3tooth_filing.html
http://www.balistarisland.com/Bali-Information/Toothfiling-Ceremony.html

Likestilling og kjønnsroller

 I Bali er det mindre sannsynlighet at en jente får utdanning enn en gutt. Dermed er det mer sannsynlig at kvinner blir hjemmeværende og arbeidsløse enn at menn blir det. En kvinne vil også få lavere lønn enn en mann i samme arbeid. Alle bedrifter (I alle fall alle jeg har sett) er registrert under et mannlig familiemedlem. Dette medfører også at kvinner sjelden har mulighet til å oppnå økonomiskuavhengihet. Dette fører til at i visse situasjoner er kvinnen på en måte tvunget til å forbli i sin undertrykte posisjon.

Vertsmoren min er den som passer mest på barna. Det er hun som tar mest ansvar for matlaging og skoleoppfølgingen og den lille grønnsakhagen vi har på baksiden av huset. Jeg har også en del med Vertsfaren min å gjøre, tiltros for at han jobber mye for å forsørge familien. Likevel vil jeg ikke si at rollene er så svart hvitt som det virker som. Den Indonesiske kvinnerollen blir i dag preget av mange ulike faktorer. Dette kan blant annet være modernisering, globalisering, økt mulighet til utdanning og teknologiens fremskritt. Jeg vet at det også er vanlig at indonesiske kvinner velger seg bort i fra landet og inn i større byer. Disse kvinnene velger seg bevisst bort i fra å bli en tradisjonell indonesisk kvinne, som blir beskrevet ganske lik jeg beskriver min vertsmor. Dette kan minne noe om de tidligere kvinnerollene i Norge. (Og fortsatt litt på landet.) Det er fortsatt noe forskjell mellom menn og kvinner i Norge, men disse forskjellene er i dag minimale i forhold til Indonesia.

Da familien min viste meg rundt for noen dager siden, kjørte vi tog. Da så jeg store rosa eller lilla klistremerker, der det stod; «Kereta Khusus Wanita», de var plassert i hver ende av enkelte tog. Da jeg kom hjem til der jeg bor, søkte jeg det opp på googletranslate. Da kom det opp at ordene betydde: «Hus kvinne». Og jeg skjønte ut i fra dette at det jeg hadde sett var en vogn kun for kvinner. Dette interesserte meg, så jeg søkte etter mer informasjon om dette på datamaskinen min. Da fikk jeg vite at det Indonesiske jernbaneselskapet (PT Kereta) Nylig har lansert et tog for bare kvinner for å beskytte de kvinnelige passasjerene for seksuell trakassering. Det gjorde vondt å finne ut at det var derfor de trengte separert kvinnevogn. For meg virker dette ukjent. Jeg kan ikke forestille meg at Norges tog skulle fått egne kvinnevogner. Det er ikke det at det er vanskelig å skjønne at dette er en nødvendighet i Bali, men at tanken på at dette er en nødvendighet er litt skremmende å tenke på. 

                    

               «Kereta Khusus Wanita»

Jeg har fått med meg at flesteparten av de som lever i Indonesia er muslimer, men i Bali er flertallet hinduister. I tradisjonell hinduisme er ekteskapet mellom mann og kvinne en sentral plikt, der brudgommen lover å ta vare på sin hustru, mens bruden lover å adlyde sin mann. Tradisjonelt kan vi si at tanken om at kvinnen er underliggende mannen er svært sentral.

Boka «i samme verden», fra Cappelendamm, er det skrevet slik om mannens rolle;

«Mannens rolle i de høyere klassene har ideelt sett vært å følge de fire livsstadiene: få opplæring i religionen, være familieforsørger og så legge ut på vandring for å søke frigjøring.» http://isammeverden.cappelendamm.no/binfil/download.php?did=31552(side: 225)                                                                         

I den samme boka står det at det er kvinnens rolle å være en god mor og hustru. Det står også at det å bli gjenfødt som kvinne er nærmest en straff for tidligere dårlige gjerninger. Nå kan det virke som om de kvinnelige i Indonesia ikke har en rolle eller plass i samfunnet, men det er feil. Det har de i aller høyeste grad. I hinduismen er det en rekke gudinner, som det tilbes til.

Ut i fra det jeg har sett har Indonesia en litt lenger vei å gå for å bli likestilt. Det er Fortsatt klare kjønnsroller, men det virker som om de jobber med å utjevne forskjellene. Fordi jeg ikke har vokst opp med tanken om å være underliggende mannen, syntes jeg det virker helt forferdelig. Jeg er ikke noe glad i tanken på at det å bli født som kvinne er en straff for tidligere dårlige gjerninger. Det underliggende virker bra; gjør gode gjerninger, da får du igjen for det senere (Karma)… Likevel tror jeg aldri at jeg klarer å vende meg til generelle tanken om at det å være kvinne er en straff på noen som helst måte, men jeg skal aldri si aldri, jeg overasker meg selv hver dag her nede. Jeg føler meg mer hjemme her for hver dag som går. J

Sånn går nå dagan…                                                                                                                                                 - Anna.

Kilder:

·       http://isammeverden.cappelendamm.no/binfil/download.php?did=31552 (Side: 225)

·       http://en.wikipedia.org/wiki/Human_rights_in_Indonesia

·       http://en.wikipedia.org/wiki/Women_in_Indonesia

·       https://snl.no/Bali

·       http://carlyoverthehillsandfaraway.blogspot.no/2014/01/parenting-and-discipline-in-indonesia.html

·       http://www.skoleforum.com/artikkel/det.aspx?id=7402

·       http://individogfellesskap.cappelen.no/c196523/sammendrag/vis.html?tid=197730

Bilder:

·       http://fatayat.or.id/images/Commuter%20Line.jpg

·       https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiR5iNE3Cxc1P9lXTT4ijUZHxI87j0yxzOvFJB4TZWKKcUN6o8cQ-1Ru7613GfTnF3PmIfdhnDLytT9YfZoj8jAGZ89hSchyphenhyphenvM84q7B6K_QHii71LXoCvcpD4yYy-vIEAiO0XM3qEdXsMk/s1600/006477-Papua-DG1-NAT.jpg