365 days in Bali

I Indonesia er ikke hinduismen så utbrett, men i Bali derimot er ikke religion så diskret. Hinduister er i solid flertall og utgjør en minoritet på omlag 90 % av det balinesiske folk. Med over 20 000 templer på den indonesiske øya er religionen basen i folkets liv i hverdagen og kulturen. Det merket jeg den første dagen vi ankom landet.

Vi fikk en omvisning i nabolaget og der de lokale begivenhetene fant sted. Vi fikk også litt generell informasjon om hva vi kunne vente oss i det følgende året. Utover kvelden takket guiden min, Komang, for seg og fortalte at han måtte til templet for å be før han la seg. Jeg, som kommer fra en sterkt troende kristen familie, ble nysgjerrig. Jeg mener, når jeg først var i en by så rik på kultur, måtte jeg jo få et større perspektiv på religion. Komang var svært skeptisk til dette fordi han ikke forsto hvorfor en kristen ville dra til et hinduistisk tempel. Han syntes det var rart at en som tilba den treenige gud skulle inn i et annet guds hus. Ville jeg trosse min gud da?

Etter en kverulerende samtale kom vi frem til at jeg kunne være med å se på bønnesesjonen i tempelet. Det første jeg la merke til var musikken. Det var mange forskjellige slaginstrumenter som ble spilt. Trommen er instrumentet til Shiva for skapelsen av verden.

Før vi skulle inn i tempelet måtte vi vaske oss og sprute vann på oss for å bli kvitt våre synder. Så satte Komang seg ned for å be. Han smurte seg inn med røyken fra røkelse, som skulle rense kroppen hans og så la han hendene mot hverandre ved pannen og ba i stillhet. Han hadde også et fat foran seg med blomster som han en etter en festet i klesplaggene sine.

Jeg synes religionen er vakker fordi hinduister verdsetter sine guder så høyt. De gjennomfører disse ritualene regelmessig for å rense seg selv og bli bedre mennesker for å hjelpe andre mennesker.

Hinduister i Bali uttrykker sin tro mesteparten av tiden gjennom kunstneriske ritualer, som ofringer, utskjæringer, dans (med opphav fra indisk innflytelse) og musikk.

Vi satt ikke bare på skolebenken og nileste sosialantropologi (selv om det føltes sånn) gjennom hele året. Vi fikk også dratt ut i praksis i Bali. Mesteparten av studiene går ut på å bli kjent med forskjellige samfunn gjennom enkelte folk vi møter på. Det jeg er interessert i er religion, så jeg dro ofte til steder og snakket med folk knyttet til nettopp dette.

Det balinesiske folk er veldig tradisjonelle av seg og feirer mange festivaler i løpet av året. Dette var vi så heldige å få tatt del i.

En av de største årlige begivenhetene i landet er Bali Spirit Festival. Festivalen består av en unik kombinasjon av yoga, dans og musikk. Da vi dro dit så vi også live opptredener av kunstnere fra verden over. Hit er det veldig mange turister som kommer, inkludert meg.

Noe av det første vi fikk se var en av de tre dansekategoriene deres, Barong. Dette er bare for underholdningens skyld og blir ofte fremført for turister (som det er mange av der). Dette er dans med fortelling og handler om kampen mellom det gode og det onde. Det var så vakkert å se på. Massevis av farger og spennende kostymer. Men dette var ikke det eneste vi fikk se. Jeg tok del i en seremoni hvor de praktiserte en eller annen form for hellig dans. De brukte flotte masker som var håndskåret.

Jeg trodde disse maskene bare var en rekvisitt for underholdningen, men etter ett års opphold i Bali fant jeg ut at disse maskene hadde betydning. Jeg snakket med en husmor på 22 år som jeg ble godt kjent med gjennom oppholdet. Jeg passet barna hennes mens hun var ute og gjorde ærender. Uansett så spurte jeg henne om disse maskene og hun fortalte at de håndskårede maskene ble brukt som religiøse symboler og ikke til dekorasjon. Hun fortalte at maskene blir behandlet med respekt og blir dermed aldri lagt på bakken. Disse maskene er ofte brukt i dans og teater. Masken har makten til å forvandle den personen som bærer den og kommer så til live i slike seremonier. Disse maskene er så hellige at de blir bevart på spesielle steder og må bli servert ofringer hver 15. dag for å tilfredsstille gud. Dette var en av husmorens/min venninnes ærender.

Gjennom mitt ettårige besøk i Bali ser jeg hvor stor forskjell det er på våre religioner. I Bali praktiserer de og verdsetter de religionen sin hele tiden. Religionen er det som bringer folket sammen. Barn vokser opp med et kjærlig syn på livet hvor de setter pris på livet og alt det bærer. Nordmenn kaller seg kristne, men det virker ikke som om det har noe betydning for dem. Nå snakker jeg bare generelt om kristne i Norge. 

Det virker som om mange Nordmenn bare kaller seg kristne fordi noen har bestemt at det er bare sånn det skal være. Det at de har en tro, som viser respekt, har ingen betydning i livene deres, men får dem kanskje til å føle seg som bedre mennesker.

Det er klart at det finnes kristne som brenner for sin tro, men mine venner derimot... Mine barndomsvenner er døpt og konfirmert, men tror ikke at det finnes en gud. De feirer alle høytider, som f.eks. julaften. Juleaften betyr bare gaver og god mat for mange, men tanken om å feire Jesu fødsel faller dem ikke inn. Juleaften hadde ikke vært noe uten juletre, gaver og ribbe. Det er nettopp denne troen og samholdet jeg misunner det Balinesiske folk.

Gjennom alt og alle jeg har møtt i mine 365 dager i Bali, fant jeg ut at de alle hadde noe til felles. Det finnes flere typer hinduister, men behovet de alle setter i sentrum er å hjelpe de som er i nød eller som trenger hjelp.

Tiril