Sosialiseringsprosessen i Indonesia, Bali

Sosialiseringsprosessen i Indonesia, Bali

I boka individ og felleskap fra Cappelen blir sosialiseringsprosessen definert slik;

«Sosialiseringsprosessen er en livslang prosess som finnes i alle kulturer og samfunn. Men innholdet i prosessen vil variere fra kultur til kultur.                                                               Den er en livslang prosess som foregår i ulike grupper som primærgruppe (f.eks.familien) og sekundærgrupe (f.eks arbeidsplassen).» (kilde: Individ og fellesskap, Cappelen)

Hvordan person du blir har noe med sosialiseringsprosessen i livet ditt å gjøre. Dette avhenger av hvordan personer, venner og familie du har rundt deg. Det kan også spille en rolle hva du ser på eller har sett på TV opp igjennom. Bøker er også en vesentlig stor del av vår sosialisering. Først starter vi med høytlesing av barnebøker, som vi leser om igjen og om igjen, helt til vi kan dem utenat både baklengs og forlengs. Når vi blir litt eldre begynner vi med lesing av små historier. Før vi så etter hvert starter på skolen og får fagbøker vi må presse inn i skallen vår. Med dette vil jeg komme frem til at all den lærdommen man får gjennom livet, kalles sosialisering. Det er gjennom sosialiseringsprosessen man lærer hvordan man skal oppføre seg. Dette kan være hvilke normer og regler det er forventet at man følger i sitt nærmiljø.

Familien min er utrolig hyggelig, men det er noen forskjeller i baliansk kultur, som jeg enda ikke har klart å vende meg helt til. Blant annet snakker man ikke om samtaleemner som ikke dreier seg om skole rundt middagsbordet. Hjemme i Norge er jeg vant til at vi også snakker om livshendelser og friidrettsaktiviteter, som vi deretter diskuterer sammen videre. Jeg må også dra frem at sladder vandrer veldig fort her nede. En av dem jeg har blitt litt kjent med her

nede fikk rykte på seg at hun hadde lopper, så ingen turte å sitte med henne i lunsjen. Hun hadde ikke skjønt noen ting, og da det hun fikk vite det begynte hun bare å le. Det var ikke lopper hun hadde, men eksem… Nå viker det sikkert som om folkene her er helt forferdelige, men tro meg, det er de ikke. Jeg fikk meg bare et lite kulturkrasj med en gang jeg kom hit.

Før jeg kom ned til Bali hadde jeg sett for meg at barna her var mye mer voksne enn det de er i Norge. Hvorfor jeg hadde sett for meg det er jeg litt usikker på… (Jeg tror det kan ha vært på grunn av tidlig arbeid å gjøre.) Til min forbauselse er de på ingen måte mer voksne. Den åtteårige verts-broren min virker mye yngre enn min seks år gamle søsteren min der hjemme i Norge.  Broren min er ikke like selvstendig som det jeg er vant til at åtteåringer er. Han spiser ikke på egenhånd, (blir matet) han kler ikke på seg selv og tro det eller ei..,  på do tørker han ikke seg selv en gang! Generelt syntes jeg det virker som om foreldrene her jobber for å beholde barna søte og små så lenge de kan. I Norge sier barna allerede i en alder av tre år; «gjøre selv!». Foreldrene legger også opp til å lære dem å gjøre ting selv. Alle foreldre i Norge blir utrolig stolt når de hører barnets første ord og når barnet tar sitt første skritt.

Hjemme i Norge hender det at jeg ikke får lov til å spille TV-spill, data eller å være med venner om jeg ikke har oppført meg. Slik er det ikke i Indonesia. I Bali får en del av det jeg ser på som uhøflig, eller til tider frekt, ikke de konsekvensene jeg er vant til. Når vertsmoren min ser at vertsbroren min oppfører seg uhøflig mot meg, trekker hun bare på skuldrene og ler. HUN LER! Nå har jeg blitt mer vant til det. I starten presset jeg frem en latter, på tross av den misnøye jeg følte. Nå kommer latteren min mer naturlig, og jeg tenker mer likt dem enn det jeg gjorde med en gang jeg kom hit.                           

Sånn går nå dagan. Jeg skriver mer i morgen, SOV GODT!                                                                                                                    - Anna.