365 days in Bali

 “Bali er et levende postkort, et indonesisk paradis som føles som en fantasi. Nyt solen på en strekning av fin hvit sand, dykk med tropiske skapninger langs korallrygger eller det fargerike vraket av et WWII krigsskip. På land kan du oppleve den frodige jungelen, steintempler og rampete aper. Den kunstneriske hovedstaden Ubud er det perfekte stedet å se en kulturell danseforestilling, ta en batikk eller silver-smithing verksted, eller styrk din kropp og ditt sinn i en yogatime.”

Dette er slik Bali blir beskrevet i turist brosjyrene og det er denne informasjonen vi får om byen. Det er dette vi forventer når vi drar dit. Bali er kjent for å være et ferieparadis for turister verden over. I 2012 besøkte 3 millioner turister Bali. Noe annet som også skjedde i 2012 var at fattigdom økte med 7 %. Vi ser Bali i et lite perspektiv.

Utviklingen av turisme stiger, men for den lokale befolkningen uten utdanning er fattigdom virkeligheten. Kvinner er mer sårbare og utsatte for å møte fattigdom. Kvinner har også færre muligheter for utdanning enn men har. Det er vanlig at det er vanskeligere for en kvinne å få jobb enn det det er for en man.

Tenk hvor heldige vi er i Norge, som tar det som en selvfølge å ha de samme rettighetene som en hver annen i landet har. Dette tar vi forgitt, mens i Bali/Indonesia er det en drøm de håper om skal oppfylles.

Kvinner får lavere lønn enn men. Hvorfor, sier du? Ikke fordi kvinner nødvendigvis er dårligere arbeidere en men, men fordi de er kvinner.

Dette ble jeg helt oppspilt av da jeg hørte. Hvordan kan dette forandres?

Jo, jeg fant en organisasjon som jobbet for nettopp dette. For å styrke kvinners fremtid jobbet jeg i Bali Wise en gang i uken (lørdag/min fridag) som frivillig engelsklærer.

Bali Wise er en organisasjon som har som mål å styrke kvinners stilling. Et viktig behov som støttes er å få trygge arbeidsplasser med gode arbeidsvilkår og vekstmuligheter. De tilbyr gratis hjelp til å forbedre leseferdigheter, de lærer bort engelsk, de hjelper med personlig utvikling (selvtillit), deler kunnskap med hverandre, de tilbyr helse og yrkesrettet utdanning for lokale kvinner med økonomisk vanskeligstilt bakgrunn. De har som mål å bryte syklusen av fattigdom og fjerne barrierer for kvinners tilgang til utdanning og jobbmuligheter. For å oppnå disse målene dekker organisasjonen kostnadene for deltakerne som er fulltidsstudenter til transport, måltider og overnatting.

Å jobbe med disse balinesiske kvinnene har gitt meg så mye. De verdsatt hvert minutt jeg brukte med dem og hvert engelske ord jeg lærte dem.

Til tross for all fattigdom som fortsatt rår i den indonesiske byen, er kvinnene i fremgang. Og apropos fattigdom. Balinesere blir kalt det lykkeligste folkeslaget i verden, selv om de har det vanskelig og lever i en vanskelig tid smiler de og er høflige til en hver de møter. Balinesere er det gladeste folket jeg noen gang har møtt. Vi som bor i Norge er vi rike, men blir oppfattet som “kalde”, uhøflige og bortskjemte. Vi kan alle lære av Balineserne for vi vet virkelig ikke hvor heldige vi er.

Tiril